Marte og jeg deler blogginnlegg ca. hver fjortende dag, annenhver gang. Nå er det altså min tur igjen, etter at Marte delte fra sin sensommer, om pauser, vakre omgivelser og store planer for høsten. Blant annet hennes nye plate som med hennes egne ord er: “er et relativt eksperimentelt konseptalbum om et menneske i møte med klima- og miljøkrisen og kunstens mulige rolle, intet mindre.”
Innlegget jeg skal dele nå, begynte jeg egentlig på for lenge siden. Men så var det som om de personlige tingene - vaner, mønstre, monstre, rydding i selvbilde, integritet - alt sammen var mer presserende denne sommeren. Og det henger jo sammen, vår helt personlige historie og det som kanskje er den aller største utfordringen vi har: Måten vi forholder oss til naturen og planeten jorda. Vi trenger å endre kurs, og for å få til det må vi også forandre oss, som enkeltindivider og som samfunn. Vi må møte denne utfordringen, men hvordan?
Jeg kjenner at det gjør vondt å stille dette spørsmålet. Men som forteller er jeg opptatt av historiefortellingens logikk, og da er det ikke sånn at man vet hvordan man løser et problem i begynnelsen. Man må bare begynne å gå mot et mål. Målet mitt akkurat nå, er å dele tanker om en mulig ny fortelling om forholdet til jorda. Og for å si noe om dette, vil jeg bruke den amerikanske forfatteren Lidia Yuknavitch og hennes bok Joan fra 2017, der hun tematiserer forholdet til jorda som en kjærlighetshistorie. Jeg skal forsøke å si noe om dette abstrakte, teoretiske og jordnære tema og holde tungen rett i munnen samtidig.
Hva er det som får lov til å være det viktigste for oss, som vi investerer våre følelser i, håpet vårt og dagdrømmene våre i? Og hva er egentlig kjærlighet? Er det begjær? Besettelse? Ubetinget kjærlighet? Litt av alt sammen? Jeg tenker at hva kjærlighet betyr ( bevisst eller ubevisst) for hver enkelt av oss, er nært knyttet til hva vi velger å gi vår oppmerksomhet til, og hva vi bruker vår forestillingsevne til å se for oss.
En av de mest berømte kjærlighetshistoriene som finnes, er historien om Romeo og Julie. Det kan virke som kraften i deres lengsel ligger i at det er nesten umulig for dem å få hverandre. At kjærligheten blir eksplosiv i det at den blir nektet dem. De kjenner hverandre knapt, før de er villige til å dø for hverandre.
Er det dette å lengte etter noe uoppnåelig som setter i gang så mange følelser? Boka Joan er en apokalyptisk bok, der jordkloden er mer eller mindre ulevelig, ødelagt av menneskenes grådighet. Det er bygget en ny verden, en slags kunstig planet. Denne nye verdenen mangler alt det som vi har så mye av på jorda: vann, ren luft, planter, til og med vanlig hud på menneskene. Det fører til et enormt savn; en dyp lengsel etter vann, elver, hav, trær eller å kunne stryke fingeren over huden og hvordan det kjennes. Her er et utdrag fra boka:
Silent skinsongs.
That’s all we are.
I’ve wondered hundreds of times, since we lost humanity as we knew it: Is this what animals feel? Plants? Before we colonize and brutalize them away from their relationship to all matter? Think about it: What need is there for scientific discovery, or intellectual or cultural apex, if humanity is gone?
See? That’s not something to say aloud. There is no longer any reason to further a philosophy. There is only being. “Knowing” has one use value that I can see: Does it extend survival and promote a thriving species, plant or animal? If not, it is just the life of the mind that has no telos without relationship to every other alive thing. That’s funny isn’t it? Most of our greatest thinkers were shitty at relationships. Sometimes worse. Sometimes brutal.
Telos er et gammelt gresk begrep som betyr avslutning, at noe er fullført, et mål, kanskje også en slags mening, så det hun sier her er at vårt sinn ikke har noe mening uten relasjon til alt annet levende.
Jeg leste om denne boka i et intervju hvor Yuchnavitch sier at kjernen i Joan er det å ta fra hverandre The love story - kjærlighetshistorien:
"Det jeg var mest interessert i var å finne ut var hva som ville skje hvis vi lærte å elske jordkloden på samme måte som vi sier vi elsker våre kjærester, ektemenn, koner, foreldre og våre barn. Hva om vi plantet om og ga nye røtter til den energien som er kjærlighet, at vi forsto den som en energi og at vi lærte å omskrive fortellingen om hvordan vi behandler hverandre og hvordan vi behandler planeten jorda, vår eksistens og vår plass i den? "(Min oversettelse).
Dette sitatet har fascinert meg lenge. På en måte sier hun at forholdet til jorda kan være en kjærlighetshistorie. Det er her vi befinner oss med våre kropper og våre sanser. Fra økofilosofien er det et ofte brukt begrep; gjensidighet eller reciprocity. Gjennom sanselig tilstedeværelse i verden, ute blant trær, dyr og planter og fra jordas tyngdekraft, er det ikke bare vår kjærlighet som kan gå ut til våre omgivelser, det er en gjensidighet. Vi kan få kjærlighet tilbake.
Er det en mulighet som finnes der hele tiden, men som vi må velge? Slik vi velger hvilke ting vi vil skal være viktig i våre liv? En relasjon som kan utforskes og som vi kan rette oppmerksomheten vår mot?
Hvis det er vanskelig, kan vi stille spørsmålet om hvorfor det er det? Hva som hindrer oss?
Samfunnet er ikke bygget rundt en slik grunnleggende respekt for jordkloden og dens levende vesen, men hvorfor ikke? Må det være sånn?
Joan er en komplisert bok og jeg syntes den var tung å lese. Den er ofte brutal og har en villskap i seg. Hennes skrivestil er veldig fysisk og kroppen i verden har en sentral plass; det er jo gjennom kroppen vår vi opplever verden. Men det hun skriver om og den særegne måten hun skriver det på, er dypt fascinerende. Ikke minst med tanke på å utforske hvordan vi kan bryte med gamle fastlåste mønstre og skape nettopp nye historier.
Jeg har ikke tatt for meg å lage en analyse av boka, snarere å la meg inspirere av deler av den. Det er en stund siden jeg leste den og det kan hende jeg husker noen ting feil, men sitatene er riktige, og det er også premisset med lengselen etter jorda slik vi kjenner den, og forholdet til jorda som en mulig kjærlighetshistorie. (retteprogrammet vil at jeg skal skrive umulig kjærlighetshistorie … )
Sitatene jeg har valgt ut fra boken hennes er nok de jeg synes er de aller fineste. Jeg opplever at de treffer kjernen av noe veldig viktig og peker på en måte å forstå den utfordringen vi står midt oppe i. Og så liker jeg ordene Silent skinsongs veldig godt:
It isn’t that love died, it's that we storied it poorly. We tried too hard to contain it and make it something to have and hold.
Love was never meant to be less than electrical impulse and the energy of matter, but that was no small thing. The Earth's heartbeat or pulse or telluric current, no small thing. The stuff of life itself. Life in the universe, cosmic or as small as an atom. But we wanted it to be ours. Between us. For us. We made it small and private so that we’d be above all other living things. We made it a word, and then a story, and then a reason to care more about ourselves than anything else on the planet. Our reason to love more important than any others.
The stars were never there for us - we are not the reason for the night sky.
The stars are us.
We made love stories up so we could believe the night sky was not so vast, so unbearably vast, that we barely matter.
Silent skinsongs.
That’s all we are.
Jeg var på campingtur med min datter i helgen, og hadde med meg dette spørsmålet om gjensidighet. Vi var på Langøyene og det var veldig vakkert. Jeg så på naturen rundt meg, på trærne og bølgene som slo inn mot stranda. I begynnelsen var det fint, men ikke noe mer. Etterhvert endret det seg, en vag følelse ble sterkere, og på slutten av tiden der var det som om jeg kjente noe komme tilbake til meg fra akkurat de trærne som var på campen vår, og fra selve øya.
Begge foto: Hunter Bater
Kjærlig hilsen
Tiril