De kritiske tingene jeg sier til meg selv om hvor stygt og feil det er å eldes, kommer alle sammen utenfra.
Du har sikkert fått med deg at det er høst der ute? Selv om overgangen fra sommeren kjentes litt brutal, gleder jeg meg også over å puste inn det friske, kjølige draget i luften og se alt som skifter farge.
For den er ganske spektakulær, høsten, I alle fall i starten. Etterhvert, når alt som har blomstret, vokst og levd gjennom sommeren trekker nedover mot jorden det kom fra og går over i forråtnelse, mister de fleste av oss interessen for prosessen. Kanskje minner det oss for mye om naturens gang, og at årstidene, forgjengeligheten og forråtnelsen også gjelder oss mennesker?
Passende nok kom høsten i år også med en offentlig debatt om «estetisk medisin» og kvinners aldringsprosess, trigget av en løs omgang med begrepet kvinnehelse. Dette er en tematikk som har opptatt meg lenge, og jeg er åpenbart ikke alene.
Siden denne bloggen handler om å utfordre etablerte sannheter og historier, har jeg lyst til å si litt om en av de mest grunnleggende av disse, nemlig vegringen vi mennesker føler for aldring generelt, og kanskje den aldrende kvinnen spesielt. Aversjonen henger sammen med vår frykt for døden, og kanskje er det kontrasten mellom den og oss kvinner som symbol på fruktbarhet og skapelse av nytt liv som blir for sterk kost?
Alt i oss vil leve, livet er det eneste vi kjenner. Hadde vi ikke vært redde for å dø, ville vi vært utdødd for lengst og evolusjonen hadde gått sin gang uten oss. Det er altså logisk og med god grunn, evolusjonært sett, at vi helst unngår å tenke på døden og alt det som minner oss om den. Men frykten gjør også at vi glemmer at alle stadier av livs- og vekstprosessen er like viktige, og har sine kvaliteter.
Selv har jeg begynt å se det som skjer på tampen av høsten på en annen måte: En fase der insekter og bakterier strømmer til for å få sitt, og samtidig hjelpe det som har sugd næring gjennom sommeren tilbake til jorden, inn igjen i kretsløpet. Tilbakeføring, jording, indre arbeid og å gi tilbake er gode ord for meg.
Jeg er mamma til en datter, og kritisk til antialdringsbegrepet og holdningene som følger med. Det er noe usigelig trist og plagsomt ved at det å ha rynker nå er noe man velger til eller fra, hvis man har penger til det.
Alderen kommer uansett, og for meg ligger det mye omsorg i at naturen lar dette skje så gradvis at vi har muligheten til å venne oss til det, og benytte anledningen til å endre vårt fokus i livet bort fra overflaten og det ytre, og over til det indre. Der kan vi vokse og ekspandere så mye vi vil uten å sjenere eller ta plass fra andre dyr og mennesker.
Når vi i stedet bruker masse tid og ressurser på å nære vår usikkerhet ved å utsette og dekke over den fysiske prosessen, viderefører vi til våre døtre, og sønner, et ideal om at alder er noe stygt og fælt som vi ikke skal akseptere. Dette er å gjøre dem en stor bjørnetjeneste.
Hovedargumentet mitt for å ville endre på det narrativet, er likevel dette: Ved å skjule sporene livet setter i ansiktene og kroppene våre og unnvike, eller nekte å tåle, fasen for jording og tilbakeføring, fratar vi oss selv en av livets viktigste erfaringer. Nemlig den der vi beveger oss mot jorden i takknemlighet over livet vi har fått, øver oss på å akseptere døden, og komme den verdig og ærlig i møte.
Alt i vårt samfunn ellers, i alle fall alt som automatisk tillegges verdi og potens, peker oppover og fremover: Vekst, statusjag, overflate, ytre forbedring, fremgang. Dette kalles gjerne for maskuline verdier, og er bygget på konkurranse og kamp om eiendom og makt. Litt forenklet kan man si det er dette verdisynet som har ledet oss til klima- og miljøkrisen.
Motvekten, eller motkraften, som peker nedover og tilbake - nedvekst og mykhet, innside og opphør - er sjelden ønskelig å tenke på annet enn som en en trussel dersom man feiler. Enda sjeldnere er det et mål i seg selv.
Selv forsøker jeg, som du kanskje har gjettet, å fortelle en litt annen historie. For samfunnets per nå valgte verdisett innebærer det totale fravær av et helt essensielt aspekt ved eksistensen og tilværelsen: Balanse. Vi trenger balanse. Mellom kaos og orden, arbeid og hvile, mellom å gi og å ta imot, og mellom det maskuline og det feminine. Det tydeligste symbolet for dette: Yang og yin.
Motkraften, aldringen, kan også ses i sammenheng med et annet verdisett. Det er det som ofte kalles feminine verdier. Det som prioriterer fellesskap og samarbeid fremfor konkurranse, bærekraft fremfor vekst, og empati, omsorg og deling fremfor kamp om mer til seg selv. Aldring forhindrer ingen av disse tingene. Tvert imot.
Der maskulinitet, overflate, ungdom og vekst er yang, er aldring, indre arbeid, stabilisering og bearbeiding yin. Den aldrende kvinnen symboliserer også jordingen, å vende tilbake til naturen. Vi kan finne glede i å slutte å vokse oppover og jage etter et ytre påført bilde av perfeksjon og heller rote oss nedover, utvide oss i vårt indre. Verdien i å ta inn alt vi har sett og lært og bearbeide det, blir som yin etter veldig mye yang.
Jeg ser på dette som den viktigste og mest avgjørende fasen av livet. Den der vi kan oppfatte et større del av bildet, se tilbake og lære, kanskje endelig fristilt noe fra statuskamp og overflatiske skjønnnhetsidealer. Hva om det først er da de virkelige erfaringene fra av livet kan springe ut?
Jeg vil i alle fall ikke frata meg selv denne muligheten. Hver gang jeg ser meg selv i speilet og aner konturene av et gammelt ansikt, øver jeg meg på å lytte innover. De kritiske tingene jeg sier til meg selv om hvor stygt og feil det er å eldes, kommer alle sammen utenfra. De kommer ikke fra det kjærlige og aksepterende stedet inne i meg som jeg vil eldes i.
Jeg øver meg ikke bare på å tåle det gamle ansiktet som kommer meg i møte. Jeg øver meg på å elske det.
Kjærlig hilsen Marte